det er lett å vasse.

Jeg er absolutt ingen badenymfe. Ved første solskimt og antydninger til plussgrader hopper likbleke nordmenn i havet…endelig er sommeren her. Mens meg finner du alltid som «ting-passer» på land. Jeg anser min posisjon på land som aldeles viktig. Tenk om noen skulle komme å ta klærne til baderne så de måtte gå hjem huttrende og kalde etter det lettere forfriskende badet. Derfor er jeg «ting-passer» hver sommer. Noen ganger våger jeg meg ned til vannkanten og dypper tærne uti og vasser langs kanten der det fortsatt er så grunt at det kun rekker meg til ankelen.

Det er utrolig lett å vasse. Alt du trenger å gjøre er å ta av sko og sokker og stikke beina nedi det grunne vannet. Selv når vannet er kaldt er det deilig å vasse. Beina er så hardhudet at de fort blir vant til forandringen i temperaturen og du kan jo bare ta et skritt tilbake for igjen å stå på tørr grunn. Bading derimot, det krever mye mer.

Har du noen gang stått i vannkanten fordi du kun ville vasse, for så å plutselig havne på dypt vann fordi noen mente det ville være utrolig gøy å dytte deg uti? Jepp, det er alt annet enn behagelig. Jeg har blitt så sint at det er ingen av vennene mine som lengre tør å tulle med det en gang. Jeg liker ikke bade, og så skal jeg i tillegg bli dyttet uti uten forvarsel med alle klær. Nei det er aldeles ikke noen spøk å le av.

Gud er annerledes. Han dytter ikke uten forvarsel. Han prøver ikke få andre til å le av meg. Likevel spør han meg om å gå ut på dypet med ham.

Disiplene var ute i båt da en forferdelig storm romsterte. Plutselig kommer en skikkelse vandrende på vannet. Det var Jesus. Han gikk på vannet, mitt mellom de digre bølgene. Peter ble så begeistret at han spurte om han kunne komme han også. Han steg ut av båten og gikk på vannet med blikket rettet mot Jesus.

Peter gikk på dypt vann.

Har Gud noen gang kalt deg ut på vannet? Ut av komfort sonen din? Ut der du selv ikke har kontroll? Ut på dypet hvor alt du har og klamre deg til er Jesu milde øyne som heier deg videre? Ut dit hvor alt du har er tillit til Gud, alt annet er rusket bort fra under deg og eneste grunnen til at du fortsatt står er tro?

Jeg liker ikke gå på vannet. Det krever så mye av meg. Det er skummelt og ukomfortablet. Jeg mister all kontroll der. Derfor liker jeg meg i vannkanten. Der hvor vannet kun når meg til ankelen og jeg kan høre fornuften si «det er mest logisk å forbli her»… Der hvor jeg ikke blir utfordret. Der jeg vet jeg ikke kommer til å falle. Der fryktene mine ikke blir konfrontert og jeg kan klare meg selv….

«You’re blessed when you’re at the end of your rope. With less of you there is more of God and his rule.» (Matteus 5:3 msg)

«Han skal vokse, jeg skal avta.» (Johannes 3:30).

Hva er det livet som etterfølger av Jesus handler om? Er det kanskje å følge ham dit han går? Følge ham ut dit hvor kun han har kontroll og jeg må stole på ham fullstendig?

Jeg liker å vasse. Det er så mye lettere. Holde seg til vannkanten hvor jeg føler meg trygg. Hvor jeg kan klare meg selv og ikke trenger å stole så mye. Men hva blir livet mitt da? Vil det bli alt det som Gud hadde tenkt det skulle være? Går jeg glipp av alt det han har planlagt for meg? Spørsmålet er; hvem vil jeg følge?!

«Spirit lead me where my trust is without boarder
Let me walk upon the waters wherever you may call me
Take me deeper than my feet could ever wander
And my faith would be made stronger
In the presence of my Savior

Jeg vet ikke hvor du vil gå. Men jeg vet hvor jeg vil! Jeg vil dit Gud kaller meg…..ut på vannet!