Mom1
comments 11

til vi ses igjen….

Jeg skrev dette innlegget den 2.oktober i fjor, men jeg klarte ikke, som så mange år før å legge det ut. Noe av grunnen er vel at det virker så falskt. Hvordan kan jeg ha det så bra. Men jeg har det. Jeg hadde en deal med meg selv i fjor at jeg skulle få med meg noen på graven fordi jeg ikke er noe flink til å dele sorgen min med andre. Så kusinen min Ingrid ble med og tente lys. Vi stod der i mørket stirret på steinen som skal representere mammas liv da det falt meg inn; jeg er så utrolig takknemlig.

Jeg kan ikke si at jeg har vært takknemlig hele tiden. Jeg er ikke noe supermenneske som takler alt med et smil om munnen, men jeg er bare så utrolig takknemlig for at selv om meg og min familie har måtte gå gjennom noe som var så tungt kan vi stå her i dag og takke Gud for Hans torfasthet. Han er alltid med. Og det er derfor jeg vil dele denne posten med dere. Den er skrevet fra hjertet mitt. Jeg håper at mine enkle ord kan være med å inspirere deg til å lene deg på Jesus når du opplever den største stormen i livet.

«Jeg husker denne dagen for seks år siden som det var i går. Det er rart hvordan vonde minner har en tendens til å lime seg fast i sinnet. Jeg hadde lagt meg i sengen til mamma og pappa alene, etter en lang dag på sykehuset. I mørket av natten lå jeg å halvsov da jeg hørte bilen parkere utenfor og pappas tunge steg trø over dørskammelen. Døren til begge mine brødre ble forsiktig åpnet før han snek seg opp trappen og gløttet i døren til rommet hvor jeg lå.

De neste øyeblikkene i mitt liv forandret alt. Jeg vet ikke hvorfor, men allerede før noe ble sagt viste jeg ordene som ville komme ut av munnen hans. Kall det hva du vil, men jeg viste hva slags rapport som kom, akkurat som første gang de ringte hjem fra sykehuset. Den gangen var det «mamma er syk.» Nå, alle de årene senere var det en beskjed som var enda tungere å overlevere.

Så lenge hadde vi hatt tro på at mamma skulle bli frisk. Hva var tro lengre nå? Mitt i alt kaoset.

Pappa lukket døren igjen. Jeg lå fortsatt helt stille. Jeg klarte ikke rikke meg der jeg lå. Det eneste jeg klarte var å lukke øynene, tre dyna lengre over hode og gli langt inn i drømmeland.

Det er kanskje fælt å si, men jeg sov tungt den natten. Kanskje var det min måte å rømme fra det hele. Rømme vekk fra alt som nå var fullstendig forandret.

Den natten forandret hele mitt liv.

Det var kun en ting som forble konstant.

Hjertet mitt har kastet loss. Jeg er ikke på leting lengre. Jeg har funnet det min sjel søkte etter og ankeret er blitt festet i den mest stødige grunn. Jeg festet ankeret før bølgene begynte å slå som verst i livet mitt, fordi livet mamma og pappa levde ledet meg til det jeg lengtet etter.

2.oktober er en vanskelig dag. I år er det en tirsdag, men det er ingen vanlig tirsdag. Det er dagen mamma gikk hjem til Jesus. I dypet av mitt hjertet vet jeg hvor hun er. Hun er der hvor ingen smerte finnes, fullstendig fri fra det som prøvde å fange henne her på jorden. Gud satte henne fri.

For seks år siden forandret livet mitt seg totalt. Endelig fikk jeg oppleve hvor en solid og stødig grunn jeg hadde festet ankeret mitt til. Bølgene slo som verst og havet blusset opp til storm, men jeg dro ingen steder. Som en båt festet til en solid brygge var jeg festet til grunnen hvor jeg hadde sluppet mitt anker.

Hadde  jeg ikke vært forankret vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. Jesus reddet meg. Akkurat slik som han reddet mamma. Vi var begge fri fra det brusende havet som prøvde å sluke oss.

2.oktober 2006. Det er rart hvordan en dato kan bære så mye mening. For meg gjør den det. Det er dagen jeg lærte at Gud er større enn alt og at Han har full kontroll.

Takk Gud for at du er større enn alt. At du er med meg. At jeg får ha min lit til deg som er en stødig klippe. Du forander deg aldri. Du står fast. Du er den samme i går, i dag og til evig tid forteller du oss i ditt ord. Jeg er så takknemlig for at jeg får tilhøre deg. At jeg er din. Du er alt. Du er den som leder meg gjennom alt som er vanskelig i livet, jeg kan hoppe på ryggen din og vite at du aldri slipper meg fordi du elsker meg SÅ høyt. Ikke nok med det, men du ler med meg når jeg har det som best. Takk for latteren Jesus. Jeg elsker å le. Du har gitt meg så mye å glede meg over, familie, venner, jobb, listen er uendelig. For en tid har jeg ikke mamma her med meg lengre, men jeg vet hun sitter å gleder seg til vi ses igjen hos deg. Du er den som leger alle sår og holder oss når vi trenger trøst. Jeg elsker deg. Men tenk, jeg kan kun elske deg fordi du først elsket meg. Du er for god. Du er så mye mer enn alt jeg noengang kunne drømme om. Takk så uendelig mye for at jeg får være din og at du holder det du lover; «alt samvirker til det gode for dem som elsker Herren.» (Rom 8:28)

Amen.»

Så i dag sitter jeg her foran PCen min og prøver å være modig. Modig nok til å dele noe av det dypeste i mitt hjerte. Ikke for at du skal få innblikk i hvordan jeg har det, men heller så du kan se at Gud er god. Han er trofast. Og det er verdt å holde sin tilflukt i ham. Han er større enn alt som skjer i livet, selv så uforståelig det kan virke. Så ikke gi opp. Tør å stole på ham som ALDRI kommer til å gi slipp på deg. Han elsker deg.

Gratulerer med dagen mamma. 50  would’ve looked great on you! Tipper Jesus arrangerer de beste bursdagsfestene… Fra hjertet, love you.

mammaMeg og mamma

Arkivert i:Christianity, God, Inspirasjon

About the Author

Sendt av

Heisann og hoppsann! Jeg heter Annka. For tiden jobber jeg som linjeleder for tjenestelinjen ved Lev Drammen Bibelskole og er administrasjonsansvarlig i PBU. Jeg elsker kirken og er så takknemlig for å være en del av Intro kirken. Hodet mitt bryner alltid på en tanke eller tre som jeg deler frimodig med verden gjennom min lille blogg her i den store utenomjordiske verden vi har kalt cyber space. xo

11 Comments

    • Grethe Haddeland

      Så fint Anne Kristine. Rart å se mamma så ung når du var liten. Anette er blitt så lik henne. Rart. Glad i deg og dere alle.

  1. Turid Dahl

    Sterk og flott lesing. Du er bare ei heilt nydelige jenta Annka! Jeg vet at Gud fortsatt vil velsigne deg og være med deg!! Herlig å lese at du hviler slik i Jesu sterke armer!! Du er elsket! klem fra Brasil

  2. solveig eidem

    Fantastisk sterk å lese, Annka! Tårene triller….. Vet at hvert ord du deler med oss er sant! Vet at Gud er trofast!!!! Mange klemmer til deg idag. Gleder meg alltid over å se deg, treffe deg, høre deg le, høre deg dele hjertet dit, jobbe sammen med deg. Kjempegla i deg <3

  3. cathrine

    oi jeg tror ikke jeg har lest noe så bra i hele mitt liv. dette er virkelig en måte å formidle hvordan en person har det uten en foreldre ! steike det er drit bra, har ikke ord ! gud er god !

  4. andrea bakkevold

    Det er skjeldent jeg feller tårer, men nå..
    Tusen takk kjære Annka for at du deler dette. Det er så viktig og så bra! En skikkelig oppmuntring om at livet ikke MÅ være dritt fordi man har opplevd skikkelig kjipe ting. Igjen, takk! Gud velsigne deg!

  5. Annka du er så bra og jeg syns du er utrolig modig. Det koster å dele hjertet sitt og det er rørende og flott at du tillater deg selv å ha det bra selv om du godt kunne valgt å være nedfor. Der sitter de i himmelen og fryder seg over deg, gleder seg over at du er takknemlig for livet og nyter synet av deg :) I Guds perspektiv er tiden til dere treffes igjen bare et lite øyeblikk.
    klem Renate

  6. Snublet over denne bloggen og dette innlegget ved en tilfeldighet i dag. Vil bare gi deg en klem fra meg. Mammaen min ville blitt 50 i fjor. Straks fire år siden jeg mistet henne og livet ble snudd opp-ned.

  7. MaryAnn Taraldsen

    Tusen takk Annka som våger å dele livet ditt med oss!
    Livet er jammen meg forunderlig, det er visse ting vi ikke klarer å trekke oss ut av, eller å si at nå hopper jeg av denne karusellen, nå vil jeg ikke mere, eller si stopp, nå holder det, dette er for vondt, vi blir noen ganger nødt til å sitte på, om en vil eller ikke. Så opplever vi at noen dager blir til spesielle dager i våre liv, de er merket for alltid, men som du sier så har muligheten til å feste sjelens anker i noe større enn oss selv. Fantastisk!!!
    Veldig glad i deg !!!
    Klem MaryAnn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s