Jesus-reaching-out
comment 0

mannen som reddet meg.

Jeg har lenge gravd min egen grav.  Lukket alt annet ute å stukket spaden i jorda om og om igjen. Hullet ble bare dypere og dypere og jo lengre ned jeg kom, jo mørkere ble det. Alt virker meningsløst i mørket. Håpet er som det bittelille glimtet av lys som så vidt stråler ned fra toppen av den endeløse graven.  Det er for sent å angre, jeg tok ikke med meg stige eller tau. Og ingen vet hvor jeg er, metervis under jordens overflate.

Mens jeg satt der i bunnen av hullet, sliten og fortvilet hørte jeg plutselig en stemme; «Hallo?» Det var den varmeste stemmen jeg noen gang hadde hørt. Den hadde en dyp inderlighet i seg som strålte kjærlighet og omtanke selv om jeg ikke så ansiktet stemmen tilhørte. «Hallo…» sa jeg svakt tilbake.

Plutselig ble det helt mørkt. Det er som om noe dekker over den lille åpningen ned til graven. Hørte han ikke jeg svarte, tror de hullet er tomt og dekker det til så ingen skal falle ned i det? Tankene mine går febrilsk og jeg angrer på alt sammen: Hvorfor gravde jeg meg ned? Hvorfor måtte jeg være så dum? Hvorfor kunne jeg ikke bare være som alle andre? Hvorfor måtte jeg gjøre så mange feil?

Hodet mitt kverner på destruktive tanker og jeg glemmer helt bort at dette kan være de siste tankene jeg tenker om hullet nå blir fylt og det virkelig blir min grav.

Hva skjer? Jeg hører lyder. Et tau? Det bittelille lysglimtet kommer smigende frem igjen når et par ben lander på bakken ved siden av meg. Det er en mann. Jeg skjønner med en gang at det er han stemmen tilhører. Jeg klarer ikke si noe. Klarer ikke reise meg. Klarer ingenting annet enn å se ham rett inn i øynene. Jeg vil se bort. Øynene er sjelens vindu og ingen bør se inn i min sjel, det er så mørkt og usselt, vissent og stykt der. Men jeg klarer ikke se bort. Øynene hans har grepet meg. Smilet hans. Det stråler.

Han sier ingenting. Det gjør ikke jeg heller. Likevel er det som et helt symfoniorkester spiller de gladeste melodiene inn i ørene mine. Han ser på meg lenge med de snilleste og varmeste øynene før han strekker ut armen sin til meg. «Kom», sier han.  Jeg vet ikke hva det er eller hva som driver meg til å respondere, men jeg klarer ikke la vær. Det er som om hjertet mitt holder på å eksplodere og alt jeg vil er å løpe inn i armene hans.

Jeg strekker forsiktig ut armen min mot ham og han tar hånden min og og reiser meg opp. Med beina mine støtt under meg blir jeg dratt inn til en varm omfavnelse før han hjelper meg opp av den dype graven av sorg, bitterhet, hat, misunnelse, angst og frykt.

Lyset blir sterkere jo lengre opp vi kommer og jeg kjenner livet komme tilbake. Endelig på toppen forventer jeg å skulle klare meg selv, men han tar tak rundt livet mitt og fortsetter å vandre med meg og har aldri forlatt meg siden.

«Du døde og sa jeg var verdt det!» Sowdiak

Arkivert i:Inspirasjon

About the Author

Sendt av

Heisann og hoppsann! Jeg heter Annka. For tiden jobber jeg som linjeleder for tjenestelinjen ved Lev Drammen Bibelskole og er administrasjonsansvarlig i PBU. Jeg elsker kirken og er så takknemlig for å være en del av Intro kirken. Hodet mitt bryner alltid på en tanke eller tre som jeg deler frimodig med verden gjennom min lille blogg her i den store utenomjordiske verden vi har kalt cyber space. xo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s