comments 7

Annka – to be continued.

Det er utrolig gøy å se at leserantallet øker. Digger at DU tar deg tid til å stikke innom min lille verden. Selv om dette er hva man ville kalle en personlig blogg, og jeg har en egen side som heter «om meg», er det kanskje ikke alle som vet hvem Annka er. Jeg leste en artikkel i Fedrelandsvennen i går som handlet om bøkene til Knausgård, «Min Kamp», som nylig har blitt gitt ut. Jounalisten beskrev hvordan hun, da hun var liten, hadde stjålet dagboken til sin eldre søster, låst seg inne på badet og lest alle hennes innerste hemmeligheter. Videre samenlikner hun dagboken med søsterens innerste hemmeligheter, med bøkene til Knausgård og blogger.

I dagens samfunn er det mange som har fulgt med den teknologiske utvikingen og kommet seg på nettet. Når vi endelig har kommet oss hit forteller vi hele cyberspace om oss selv og hva vi gjør til daglig. Det er det jeg har tenkt å gjøre i denne posten. Fortelle om meg selv og min reise til hvor jeg er i dag, så du kan forstå hvem som skriver de innleggene som allerede har blitt postet og dem som kommer.

Dette er Annka:

Alles historie begynner et sted og min begynner egentlig på det som hette Vest-Agder sykehus. Selv om det var der jeg tok mine første åndetak husker jeg aldeles ingenting fra den tiden. Så for meg begynner min historie og livsreise mye seinere enn det. Mange ting har trolig formet meg fra den tiden, som oppdragelse og kjærlighet fra foreldre, men ingenting har satt seg fast i hukomelsen. Derfor velger jeg å begynne fortellingen fra det jeg har mer enn vage minner av.

Da jeg gikk i 6.klasse tok jeg en vital bestemmelse. Jeg bestemte meg for å gå på kristen skole. Noe jeg ikke angrer et sekund på. Det gav meg en tyngde i livet, som aldri BI kunne klare å gi (om du har sett reklamen «BI – tyngden du trenger»). Jeg gikk på denne skolen helt frem til jeg begynte på videregående. Selv om ungdomsskolen ikke er lett, uansett hvilken skole man velger, var det en av tingene som trolig har formet meg mest i livet. Jeg fikk et standpunkt i livet og noe å styre etter når jeg tok andre valg senere.

Videregående hadde også sterk innvirkning på meg, men forhåpentligvis hadde jeg mer innvirkning på den enn den på meg. Fordi jeg viste hvor jeg ville og hvem jeg var, var det enkelere å leve i en verden med press på alle kanter. Jeg så en etter en falle i press, fordi de aldri hadde tatt klare standpunkt i livet og ikke viste hvor de ville. Selv om jeg ser tilbake på en tid hvor jeg fikk brukt for det grunnlaget jeg hadde tatt på ungdomsskolen var det også en utrolig tøff tid. Jeg mistet mamma.

Som du skjønte om du leste forrige innlegg er mamma død. Det skjedde da jeg just hadde begynt ferden min på fremmed grunn, også kalt Vågsbygd videregående skole. Du kan selv tenke deg at det absolutt ikke var en gøy opplevelse. Det var helt dritt, for så si det mildt. Det verste var at jeg tok på meg en maske, både for meg selv og andre. Jeg latet som alt var OK, og trodde det til slutt selv. Når du havner i en slik situasjon aner man egentlig ikke helt hva man skal gjøre. Det sjokkerer kanskje noen, men til tider lurte jeg på om det ville være bedre å hoppe utfor et stup, enn å sitte igjen på denne jorden med følelse av at alle hadde sviktet. Ikke minst Gud. Han var den største skufferen av alle. Jeg klandret Han aldri for at mamma døde, og jeg har aldri tvilt på at det er mulig å bli helbredet – rart nok – men jeg var skuffet for at Han ikke kunne redde meg ut fra deprisjonen som fulgte. Hvorfor måtte jeg ha det super ille inni meg?

I året som fulgte etter mamma døde husker jeg ikke en eneste positiv hendelse, selv om det sikkert var noen. Vittig hvordan følelser har makt over hele livet ens, og ikke minst de negative. Det eneste jeg husker er at jeg ikke viste noen hvordan det så ut inni meg, sort, tomt og vondt. Jeg fortsatte livet mitt som elev, leder i ungdomsarbeidet i menigheten og alt annet jeg alltid hadde drevet med. Men ingenting var som før. Nå gjorde jeg alt uten overbevisning og kun ved hjelp av reservetanken med energi. Utrolig hvor tappet man blir av å late som. Jeg var utslitt, tappet for krefter og full av lengsel etter å bli bra. Livet mitt føltes som en DIGER motbakke som ALDRI tok slutt. Det eneste jeg ønsket var å nå bakketoppen, men når den ikke en gang kan se den i enden av horisonten, ønsker man bare å gi opp. Så det gjorde jeg en stund. Det var i hvert fall slik det føltes. Livet gikk på repeat mens jeg egentlig hadde gitt opp alt sammen.

Da kom pappa til unsettning(Jeg har verdens BESTE pappa btw). Uvitende om følelsene mine og hvordan jeg egentlig hadde det (maska vet du), gav han meg streng beskjed om at jeg ikke fikk bedrive helgene mine kun med TV titting. Jeg måtte ut å møte vennene mine. Jeg ble altså sparket ut av huset. Likte det gjorde jeg ikke, men det var så nødvendig som det kunne bli. Denne hendelsen førte til at jeg en kveld var på møte med min kjære venninne Trine i en menighet vi ikke gikk i til vanlig. Lenge før talen i det hele tatt hadde fått begynt sprengte tåretanken min seg. Midt under kollekten løp jeg ut av møtet og gjemte meg i et barnerom. Tårene sprutet og jeg hulket. Plutselig var det kommet hull på en tank som hadde vært holdt tett i nærmere halvannet år. Etter jeg hadde klart å roe meg ned, fant jeg ut at nok var nok. Nå var jeg ferdig med dette. Jeg ville ikke at livet mitt skulle se ut som det hadde gjordt de siste to årene, for alltid.

Takk Gud for hengitte og kjærlige ungdomsledere. De er en gave fra oven. Det var utrolig pinelig første gangen jeg spurte om hjelp. Jeg tror det er derfor jeg ikke hadde gjort det før. For andre gav jeg meg ut som en sterk og selvstendig person, men inni meg ropte jeg etter hjelp fordi jeg var så svak. Så da jeg sendte en melding til ungdomslederne mine var jeg kjempe redd. Jeg hadde just blottlagt meg selv, følte jeg. Mens jeg ventet på svar svettet jeg inni hendene mine selv om det var en november kveld og jeg gikk ute. Svaret jeg fikk var utrolig oppløftende og gav meg en følelse av lettelse «Selfølgelig har vi tid til deg. Du kan komme til oss med en gang.» De neste månedene gikk med på å prate. Jeg prater mye generelt, men jeg har aldri og vil aldri igjen prate like mye som den gangen. Flere ganger i uken besøkte jeg Karina og Lars for å øse ut sjelen min. De trengte ikke si mye, det jeg trengte var noen som lyttet.

Etter utallige timer med prating, begynte jeg å se toppen av bakken. Jeg var snart på toppen av den tyngste bakken jeg noen gang hadde måtte bestige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde og hvorfor jeg etter timesvis med prating klarte å klatre opp ut av vanskelighetene mine. Det eneste jeg forstår er at Jesus virkelig er «Frihetens Konge» som Impuls synger. Han kan virkelig sette oss fri fra sorg, smerte, hat, bitterhet, angst, sykdom og alt annet som djevelen prøver å binde oss ned med. Jesus har seiret over alt som holder oss fast i livet og gjør oss ulykkelige. Vi må bare våge å la Ham klippe over lenkene med tangen Sin. Tangen Hans er DIGER og kan se truende ut, men det er veien til å bli fri. Veien opp til toppen av motbakken ser ofte ikke fristende ut. Den kan se skummel eller tung ut, men min erfaring er at det er det som setter deg fri. Det gjør deg til og med sterkere enn da du begynte.

Gud setter deg fri. Han ønsker å sette deg fri og elsker å se Sine barn frie. Min historie er et eksempel på det. Jeg ble virkelig fri, men det tok litt jobb fra min egen side også. Jeg måtte tørre å spør om hjelp. Snakke til jeg var tørr i munnen flere ganger, uten å legge noe i mellom. Være villig til å tilgi. Og til slutt måtte jeg passe på at jeg ikke matet meg selv med alle negative tanker og følelser djevelen prøvde å fange meg med. Jeg måtte ta kontroll over mine egne tanker.

Etter jeg har blitt satt fri fra alt som bandt meg da jeg mistet mamma har ikke livet vært en dans på roser, men jeg har lært å holde meg fast i Gud. Jeg har lært å klynge meg til Hans ord og det Han sier om meg. Jeg er hode og ikke hale. Jeg er Guds dyrebare prinsesse, som Han elsker så høyt at Han sendet Sin Eneste Sønn for å dø på korste for meg. Jeg er Guds hender og føtter som kan brukes til å nå denne verden med Hans kjærlighet, tilgivelse og nåde. Det lille frøet jeg sår, kan Gud vanne så det blir et gigantisk tre. Ingenting er umulig for meg når jeg tror. Gjett om jeg gleder meg til fortsetelsen på denne historien. Det beste er at alle disse tingene gjelder for deg også.

Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til Ham.

                                                                                       Ordspråkene 30:5

Hvem er du? Hva er din historie? Hvordan har du kommet til hvor du er i dag?

Kjempe gøy om du legger igjen en link til bloggen din om du har en, eller legger igjen en kommentar med svar på ett eller alle disse spørsmålene. Om du har spørsmål til meg om min ferd, så spør i vei (du kan forbli anonym om du ønsker det).

Gud elsker deg, og jeg setter utrolig stor pris på at du hadde bry til å lese hele denne posten (ble laaaang). Blessings…
Follow annkajenssen on Twitter

Arkivert i:Litt av hvert

About the Author

Sendt av

Heisann og hoppsann! Jeg heter Annka. For tiden jobber jeg som linjeleder for tjenestelinjen ved Lev Drammen Bibelskole og er administrasjonsansvarlig i PBU. Jeg elsker kirken og er så takknemlig for å være en del av Intro kirken. Hodet mitt bryner alltid på en tanke eller tre som jeg deler frimodig med verden gjennom min lille blogg her i den store utenomjordiske verden vi har kalt cyber space. xo

7 Comments

  1. wao. Annka, det er en virkelig sterk historie. Og det har vært en reise å få oppleve store deler av den sammen med deg. Takk for at du er du. Du betyr utrolig mye for meg. Du lever virkelig for noe mer enn deg selv, det stråler gjennom deg!
    Blir virkelig oppmuntret til å holde ut de tøffe tak når en leser ting som dette.. Takk for Han som alltid leder oss til seier!!

  2. Så inspirerende og rørende å lese historien din Annka! Hva med å dele den på møte? Det syns jeg du skulle! Det er nok ikke bare meg som syns at dette inspirerer… Så det syns jeg virkelig du skal vurdere!!! Det er så fantastisk å høre sånne personlige vitnesbyrd!

    Gla for å kjenne deg Annka. Du er ei utrolig herlig jente!!! Fortsett å være deg sjøl – du betyr MYE for MANGE!!!

    • Godt at det er til inspirasjon. På en måte derfor jeg skrev det ned her «for all to see». Æ ska faktisk fortelle det på neste jentekveld, så det er bare å be for mæ!! He…
      Be blessed.
      Ps. Liker deg! ;)

  3. Så vanvittig bra skrevet, Annka. Felte noen tårer nå ja..
    DU ER SÅ GOD! Er så utrolig stolt av deg!!
    Og som Trine sier: blir virkelig oppmuntret til å holde ut gjennom vanskelige tider.

    All of my life, in every season – You are still God, I have a reason to sing, I have a reason to worship.

  4. tante Mia

    WOW, jeg følger deg i din bloggverden, vennen! Fantastisk fint for meg å lese tankene dine her! Håper vi kan møtes snart ; ) Bless you!! Tanteklemmer

    • Det er det som er poenget, at noen skal kunne få noe ut av tankene mine. Så det er gøy å ha noen følgere… ;) Det hadde vært kjempe koselig å samles en dag før æ stikker ut av landet..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s