comments 2

Den usynlige!


Leste just en artikkelt i Dagbladets magasin på nettet. Noe jeg vanligvis ikke pleier, og om jeg hadde vist det var dagbladet da jeg klikket inn på linken kan det hende jeg hadde uvært det ene museklikket. Men jeg viste ikke hva jeg gikk til. Så jeg klikket meg inn på linken, som var postet på facebook av en vennine, for undersøke hva «den usynlige» kunne bety. Jeg har selv vært i en tid i livet hvor det var det eneste jeg ville. Jeg ville være usynlig. Hvem var dette, og hvorfor var den usynlig?

Artikkelen jeg kom inn på startet slik; «Ingen kom til begravelsen hans. Dette er jakten på en død manns liv.» Til forskjell fra meg ble jeg her introdusert til en mann som ikke ville være usynelig, han bare ble det. Jan Erik Fosshaug levde et 63 år langt liv, uten å bli sett av samfunnet eller sine medmennesker. Familien hans var døde, eller hadde glemt at han i det hele tatt eksisterte. Samfunnet hadde forsømt ham. Naboene pratet ikke med ham. Den eneste som viste hvem denne 63 år gamle mannen var, var en mann ved navn Bernt som bodde over Fosshaugs nærbutikk. (Les resten av historien om Jan Erik Fosshaug på db.no).

Etter å ha lest en sann historie om en mann som var usynlig for alle, begynner man å tenke. Selv de som bodde i samme boligkompleks, og delte inngangsdør med denne mannen viste ikke hvem han var. «Å ja, han som alltid syklet.» Svarte de etter lang utspørring om de viste hvem den avdøde var.

Har du noen «å ja, han som alltid syklet» i ditt nærmiljø? Jeg har mange. Kanskje de ikke sykler, men fordi jeg ikke kjenner dem ikke ved navn bruker jeg en annen betegnelse på dem slik som denne. Vi tror så ofte at alle blir tatt vare på. Alle har vel noen. Heldigvis er det slik for de aller fleste av oss, vi har noen å kalle familie eller venner. Men hva med dem som ikke har det slik. «Samfunnet tar ikke godt nok vare på dem!» «De har vel sikkert noen.» «Jeg er så forskjellig fra dem alikevel.» «Om de vil ha venner, kan de vel gjøre en innsatts for å få dem.» Uansett hvilken unskyldning du prøver å ro deg unna med så er de menneskene som er rundt deg dine medmennesker.

Jeg var heldig. Den tiden i mitt liv da jeg ønsket å være usylig, hadde jeg mennesker rundt meg som brydde seg om meg og som støttet meg. Jeg viste at de var glad i meg. Ikke alle er like heldige som jeg var. Kanskje ikke like heldige som du er heller.  Kanskje noen du møter hver dag kommer til ende opp alene i sin egen begravelse. Tenk om du kunne få være den ene som hørte presten minnes livet deres og felle en tåre for en mistet venn.

Jeg er ikke flink til å snakke med alle jeg møter. Jeg er redd for å hilse på nye mennesker generelt. Men hva om jeg kunne bety en forskjell for noen rundt meg. Tenk om jeg kunne få lov til å gjøre livet lysere for «den usynlige» i min gate eller på min jobb. Tenk.

«Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!»

Arkivert i:Christianity

About the Author

Sendt av

Heisann og hoppsann! Jeg heter Annka. For tiden jobber jeg som linjeleder for tjenestelinjen ved Lev Drammen Bibelskole og er administrasjonsansvarlig i PBU. Jeg elsker kirken og er så takknemlig for å være en del av Intro kirken. Hodet mitt bryner alltid på en tanke eller tre som jeg deler frimodig med verden gjennom min lille blogg her i den store utenomjordiske verden vi har kalt cyber space. xo

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s